Isak sett også pris på sola som er komen tilbake på Mura Endeleg - etter månader med mørke, vind og regn kom solstrålane tilbake på Mura! Arbeid ved datamaskinar og skutesnikring måtte umiddelbart avbrytast for å nyte dette livgjevande vidunder. I følgje rekninga mi skulle den ha skine på hustaket vårt allereie sist fredag (20 feb), men på grunn av ruskevêr såg vi ho ikkje før idag (26 feb). I følgje Inger Johanne og Oddbjørn vert han også ein dag forseinka om det er mykje snyv i fjellet. Slikt har eg ikkje erfaring med, det einaste eg veit er at de stakars buksbombuskane mine må dekkjast til mot fordampinga frå sola nå då det er frost i bakken, dessutan ser eg at saltet som ligg på rutene heilt klart snarast bør verte fjerna. Som tidlegare påpeika av velmeinande familie og vener, men som eg ikkje har sett nytteverdien i før no. Men no er ho her, og eg skal ikkje gjere anna enn å syge inn mykje lys og varme. I heile 22 minutt...
Kvardagsliv i Gjerdsvika, del 27
I`m sorry!!!!!
For all den frustrasjon eg påfører min familie, min mann og mine barn, venner, intervjuobjekter, sjefer og kolleger.
No har eg tenkt å gjere opp for mine synder. Med å skrifte.
Ver snille å ikkje dømme meg for hardt, med særleg inntrengande bønn til stakars materialforvaltar Rita...
Førre veke toppa det seg aldeles, skjøna de.
Det heile starta med egget eg skulle koke meg til kveldsmat. Eg sette full guffe på plata, der eg med særdeles gode miljøintensjonar tenkte å skru heilt av når vatnet kokte. For så å late egget bli smilande på 2,5 minutt. Kun på ettervarmen.
Men i mellomtida tenkte eg at eg rakk å gå opp og synge nattasangen til Matilde.
Effektivitet, forstår de.
Berre det at Matilde var spysjuk, og kjende seg betre når eg sat på sengekanten. Og kva gjer ein altoppofrande mor då?
Ja, akkurat! Ho sett seg på sengekanten og syt for at veslejenta føler seg betre. Om det så tek ein time...
At huset nesten brenn ned får då vel kome i andre rekkje.
Og så tek fleire ting til å skje. Lommeboka vert gløymt att på laja to dagar på rad og konferansetimene går meg hus forbi. Gladiatorsandalar frå motefotografering er sporlaust forsvunne, i staden dukkar på eit mystisk vis dei etterlyste draktene til damelaget opp.
På toppen av skapet, bak trampolinetrekket. Draktene som vi hadde lett etter i to månadar og Rita etterlyst med strenge blikk (i mi retning).
- Eg orker ikkje meir av meg sjølv. Du må hjelpe meg, sa eg utsleten til Aileen. Eg hadde bede ho over på kringle og kaffi for å innlemme henne i min utspekulerte, og ja, eg må vedgå det, nokså psykoustabile plan, som eg veit at normale folk med sin sunne fornuft i behold ikkje hadde kome på, langt mindre i fullt alvor hadde tenkt å gjennomføre.
Det er slikt som skjer når ein har ein nokså streng materialforvaltar i laget (...)
Eg viste ho det svidde egget og den røykskada kjelen, fortalde om alle gløymingane og den no delikate problemstillinga eg hadde kome opp i.
Rita hadde nemleg kalla inn til leitedugnad i klubbhuset etter at draktane i vinter viste seg å vere sporlaust forsvunne. Med mi merittliste var det nokså naturleg at alle mistenkte meg, ja, eg kunne ikkje anna enn mistenke meg sjølv også.
Men då eg ikkje fann dei, meinte eg at det heilt sikkert var nokon andre som hadde rota dei bort. Bente, til dømes.
For sikkerheit skuld såg eg over huset ein gong til den dagen dugnaden skulle foregå.
Og der låg dei altså, på toppen av skapet. Uskuldige og intetanande om kva for eit stry dei no hadde lurt meg opp i.
Eg måtte ha nokon å bekjenne meg til. Sanninga vart for hard å bere, og eg la alle korta på bordet.
- Du minner meg om mormora mi, begynte Aileen og gjekk bort til komfyren og slo av plata eg nett hadde brukt. Ho var slett ikkje interessert i å støtte tidlegdemente fotballkolleger med psyke planar, men tilråda heller at eg skaffa meg ein avtalebok.
- Eg hadde tenkt til å slå av den der, asså, forsikra eg
overbevisande og kjente meg overhovudet ikkje betre av samanlikningar med bestemødrer. I staden bad eg inntrengande:
- Du må hjelpe meg. Eg orker ikkje ”kva-var-det-eg-sa-
kommentarane til Rita og augebrynshimlingar frå kontrollfrikar på A-laget, sutra eg, og forklarte i korte trekk planen for kompanjongen min, som motstrebande gjekk med på å avlede Rita medan eg skulle plante draktene på klubbhuset.
...
Diverre er det berre ikkje slik at praksis alltid heng saman med teori. Langt mindre teoriar til forrykte, fotballspelande husmødrer.
Eg er dessutan heilt elendig på nesten-kriminelle handlingar, og blir alltid ferska om eg prøver meg på juks og fanteri.
Dessutan kompliserte det alt at Rita hadde med seg barna sine.
Eg kjente pulsen stige nokre hakk då Aileen tok med seg materialforvaltaren inn i sekreteriatet. Svært skyldig og betenkt lista eg meg tilbake til bilen og fiska ut den forsvunne, svarte bagen. Planen var at eg skulle leggje den bortmed plenklipparen, liksom som at den tilfeldig hadde dette ned og blitt oversett sist gong Rita leita gjennom klubbhuset.
Liksom.
Berre det at då eg kom stod Simen midt på golvet og så med dei store, uskuldige augene sine på at eg med den største sjølvfølgje lista meg inn med bagen som mora hadde leita høgt og lavt dei etter siste månadane.
Eg vurderte bestikkelsar kontra trusler, men fann ut at det beste var å kneise med nakken, smile medsamansvorande og late som vi hadde ein liten hemmelegheit, vi to. Eg skulle uansett avsløre sanninga seinare. Måtte berre manne meg opp nok mot først.
Og mirakuløst nok avslørte han meg ikkje med eit ord. Det er guten sin det!
Men då Rita fann draktene og ikkje eigentleg trudde på at dei plutseleg var hamna der, og i tillegg sette eit par mistenksame auge i Aileen, virka planen min plutseleg ikkje så smart og uskuldig likevel, og eg lovte å bekjenne mine synder.
Det skjedde på sist trening, og som forventa var ikkje Rita overraska i det heile.
- Veit ka ej sa? Når ej kom heim den daje sa ej te svigers atte en kvann he hatt dei ne uten å tåre å sei det! Å ej trur de e enten ne Hege elle Aileen, men gidde ikkje lage nåke hibbel ta de!
Kjæreste Rita, unnskyld for at eg er så vimsete og pysete, og at det attpå fremjer slike usympatiske krumspring. Beklagar også til Aileen, for at eg drog deg med ned i fallet. Eg skal skjerpe meg og heretter skrive opp alle avtalane mine i staden for å tru at eg har superminne som hugsar alle fotballtreninger, konferansetimer, turnøvingar, møter, jobbavtalar, foreldremøter, damedraktar, spansk- og fransktimar og kokande egg i hovudet. Heretter skriv eg opp, og satsar på at eg ikkje gløymer kor eg har avtaleboka...
Kvardagsliv i Gjerdsvika, del 26
Orkan! Og eg sit fast på Maki med all verdas fristande tapasrettar og feirar min kjære redaktør Jann sine utrulege 40 år i avisa. Men når eg høyrer det frykta ordet ”orkan” og to sekunder seinare ”straumlaust i Gjerdvsika” OG ikkje får tak i ungane mine på telefon, er det som om noko kortsluttar i hjernen min også, og eg halsar avgarde i ørska for å hamle opp med all verdas skumle krefter som truer mine søte små.
På vegen heim er det som om alle historiene eg har høyrt frå den segnomsuste orkanen i 92 passerer i revy, sjølv om eg eigentleg er lei av å høyre om den derre nyttårsorkanen; ”Asfalten vart skrelt av vegen”..”Butikken bles bort”..”hus til pinneved oppi Riisa” og eg ser for meg Peter og Grete klynge seg til kvarandre og søke ly, og eg tenkjer på bilen til Fritjof som rulla rundt, og på stakars Stjerna mi (Toyota starleten) som står der åleine og ubeskytta, og eg ser for meg kyr som flyg i lufta og innser kanskje delvis at dette snarare er eit minne frå ein katastrofefilm, men plutseleg kjem eg på korleis taket vårt flaug av huset vårt den gongen i 92, då vi endå ikkje hadde kome hit, og øydela gamlehuset til Bård. Eg hugsar korleis holet i taket såg ut, det øydelagte golvet, den mørke, rote lukta. Omtrent akkurat der som rommet til Aurora ligg i dag.
Det hjelper ikkje på krisestemninga å sjå ein bil som ligg på taket borte ved Hønsehuset, heller ikkje at mannen min tvinger meg ut på verandaen for å hente vasskanna mi som ligg og rullar og lagar musikk mot gelenderet, og viss den ligg slik kjem han ikkje til å få sove (som om det går an å sove i det heile i ditta bråket) og eg held meg fast i døra og trygler om å få sleppe å gå ut, for det er så skummelt, og sjølv om han synest eg haussar opp stemninga, så gir han tilslutt etter og er superhelt og redder inn vasskannar og hagemøblar, og i mellomtida smuglar eg ungane trygt inn i senga mi og ber dei vere stille så ikkje pappan merker at eg hausser opp stemninga. Og når vindrosene kjem ber eg til Gud og held meg for øyro og lover at eg ein dag skal flytte inn i ein trygg Obos-leilegheit på Lillehammer, med to rom og kjøken og utsyn over Mjøsa, men så tekstar Jonna Lise meg og seier at Even kallar meg ei pyse, og eg kan jo ikkje ha på meg at eg er ei pyse, så når vinden endeleg løyer og det vert snø og vakkert og sjelefred, då hever eg meg og seier: - Orkan? Det der? Nei, då skulle du ha vore her i 92!
Kvardagsliv i Gjerdsvika, del 24
What?! Buksa sit plutseleg som limt over rumpe og lår, og utover linningen tyt kvitt ribbeflesk ut.
Kva tid skjedde dette?
Eg kan ikkje riktig skjøne korleis, eller AT det har blitt så gale – sjølv om ein grøn mann på skuldra mi kviskrar at dette burde eg skjønt for lenge sia.
Og langsamt startar det å demre. Blikket eg fekk då eg sa at eg hadde lyst til å lære meg å slå salto før eg vart 40. Dei heva augebryna, dei sviande orda.
- Det er i grunn ein fordel å vere nokså lett, hvis du skal prøve på salto, altså.. (Geir, hintar forsiktig).
- Hæ? Kva er det du INSINUERAR? (Eg, umiddelbart i forsvar, totalt blotta for sjølvinnsikt)
- Du er jo ganske tung og kraftig...
Her snakkar vi om ein mann som likar å utforde skjebnen. Eg langar ut ein rett høgre så gubben går rett i bakken og eg tvinger han til å ete i seg dei obskøne orda sine.
Var jo det eg SKULLE ha gjort. I staden forlangar eg, sjokkskada, å få eit dementi, men svikaren står på sitt og pyntar på det med å seie alt det tullet om kvinnelege former og bla-bla-bla.
Forstår de ikkje at vi har forlest oss på dei yndige, fjærlette og spedlemma kvinneskikkelsene i romanene? Vi vil vere dei, som trass i spinkle skuldre og smale, kvite hender, er urkvinnesterke, dei som står opp i mot overmakta og mennene og osar av blendande skjønnheit og slåande visdom. Dei som virvlar rundt, som er vakre når dei griner, ja, nesten overjordiske med dei triste augene sine, og uimotståelege når dei rasar. Som må roast ned av sterke mannsarmar som legg seg rundt fuglekroppen deira og stoggar galskapen med heftige.... Eh, well, point is, ondskapen har sneke seg på lasset mitt utan at eg sjølv har merkt det.
Og der har eg gått og slengt ut i aust og vest at den beste måten å slanke seg på er å ikkje drive med slanking.
For eit nek.
Og jau då, eg har fått hint.
Legesekretæren ville ha meg på sjukehusdiett før jul. ”For då har vi nokre kilo å gå på i jula”.
Dietten skulle bestå av rødbeter og wienerpølser – men ikkje meir enn tre.
Eg spurte tynt om det var tre pølser til kvart måltid? – for ein slik kur skulle eg nok greie, og brukte som argument at eg trass alt er nesten 1.70 høg og treng jo LITT ekstra energi?
Men slankeveileiaren var nådelaus. Og eg måtte bite i meg det sure stempelet som viljelaus og svak, og eit klapp på magen i den bittelille paljettkjolen min i jula med spørsmål, om, eh, har du lagt på deg?
Sjølv då, tenkte eg at eg hadde med misunnelege og gale kvinnfolk å gjere, og vagga vidare som innbilt romanheltinne.
Forresten er det slik at eg trur eg er allergisk mot dietter.
Ein detox, derimot, det tenkte eg at eg skulle greie.
Eg proklamerte høgt og tydeleg på Facebook at no skulle eg snart i gang med å rense kroppen for avfallsstoffer. Ikkje sukker, ikkje alkohol, kjøt, pasta, mel eller kaffi på 2 veker.
Men berre få timar etterpå var det som om kroppen skreik etter moccabøner, stjernesjokolade og cappuchino med heilmjølk.
Eg tenkte at, stakkars, kroppen min treng det sikkert, og vi skal jo lytte til kroppen vår?
For å ta vare på helsa pøste eg på med julesjokolade på tilbod, åt opp peparkakeboksen til wienerpølsedietikaren og stal kinderegget til seksåringen.
Om nokon synest eg er grusom, så seier eg berre:
- Pms, ikkje sant?
Dessutan gidd eg ikkje slå salto. Eg kan trille i staden.
Kvardagsliv i Gjerdsvika, del 25
Eg hatar å vere sjuk. Alt går i slow motion, hjernecellane orker så vidt sende signal om at no må snørrfilla opp frå lomma, og kroppen har innteke ei haldning som inneber minimalt kaloriforbruk. Ikkje får eg reist på trening, sjølv om eg prøver ovanfor mannen min å argumentere at kanskje feberen går vekk om eg spring litt? Han kastar berre eit megetsigande blikk på bylten som ligg og akkar seg på sofaen, og himler med augo. Men då han ser at eg strekkjer meg etter fotballshortsen, prøver han å snakke meg til fornuft, og eg har ikkje krefter til å kjempe i mot og innser at om eg skal nyte godt av alle fordelane med å vere pleietrengande, bør eg ikkje fare på trening. Då er det berre å liggje. Sove fire timar. Forlange store tekoppar med honning og kamille. Eg får til og med sjokolade utan å spørje etter det. Men så dreg slavane på arbeid og skule. Kva gjer ein då? Sove fire timar til. Tekste i aust og vest og fortelje kor skral eg er. Få litt sympati. Håpe på meir sjokolade. Lese i Klassekampen at Vietnam er eit mirakel – økonomien veks og fattigdommen har gått ned til berre 7 prosent! I tillegg er analfabetismen redusert til 17 prosent – mot Thailand der han er nærare 20! Ikkje verst, tenkjer eg, og tekstar til sparringspartnaren min om at; der ser du, Vietnam er eit Under, eit levande bevis på at ettpartistaten faktisk fungerer. Eg overser protestane, fridomen er inndrege og bla bla bla og er du eigentleg SÅ sjuk, og det eine med det andre, men plutseleg vert eg kommunistbetenkt att då eg ser dokumentaren frå Cuba. Og det er ikkje berre handelsblokaden til USA si skuld, får eg vite, det verste er den strenge rasjoneringa, likheita som skal rå og som vil kvele all indiviualisme og kreativitet. Den nye generasjonen som har vekse opp med idealane og som i teorien stolt skulle bere dei vidare, dei vil ikkje anna enn vekk frå Castroane. Valet er heller ikkje noko reelt val; 614 nominerte, og 614 plassar i parlamentet... Eg vender med eitt Vietnam og Cuba ryggen og tenkjer på AKP-ml-arane som faktisk støtta Pol Pot og Mao, og tenkjer at eg i allefall ikkje skal rote meg inn i slike blindspor utan å sjå dei store linjene, og tekstar til motpolen om at Hamas er noko dritt, altså. Og sidan eg er sjuk same dag som Obama vert sett inn som president, har eg ikkje anna val enn å lese om kva, kvifor og kva som tenkjast kan skje dei næraste dagane. Og niårngen kjem heim og vil feire at endeleg har USA fått ein neger til president og vil lage ei svart kake for å feire, men som den kloke mora eg er, ser eg for meg rotet ( og forklarar sjølvsagt at det ikkje lenger er lov til å bruke n-ordet), og ber han lage tomatsuppe til middag i staden, slik at mora kan svitsje til.. WOW! Dynastiet! Eg må dessutan sjekke tempen for å overtyde visse om at, sjølv om kommunismen ikkje fungerar – så har eg i alle fall rett i at eg er sjuk, eg har ikkje noko mannssyndrom der nei, og har, lat meg sjå… 37, 2 i feber.
No har eg lært meg å vere kritisk til vitskapen, særleg suspekte instrument som skal plasserast ein viss plass, kan like gjerne velje å tru på miraklar, asså. Ærleg talt.
Kvardagsliv i Gjerdsvika, del 25
Livkvalitet og overskot - No e det på tide for journalister å stå opp! Sjefen min er ikkje nådelaus på telefonen etter å ha ferska meg for n`te gong i å liggje å late meg for lenge om morgonen. Denne gongen har eg trass alt kome ut av dusjen, og klokka er no berre halv ni ein skarve mandag, og eg gryntar spakt til svar. - Kjem zzznart. Det viser seg at taktikken eg la fram for Anne og Bente laurdag kveld slår alvorlege sprekkar allereie, etter å ha starta overraskande bra. Alle tre var samde om å jakte på det ordet som gir menn pustevanskar: livskvalitet. For Anne var livskvalitet å kome seg ut av huset, aller helst på kafe. For Bente hadde livskvalitet først meining om det var på ein fortauskafe, aller helst i Paris, med Chablis og eit stykke pain au chocholat, sjølv om det å liggje lenge om morgonen heller ikkje var å forakte. For meg betydde det å sjå meir på TV. Søndag låg eg langflat i morgonkåpa og såg på Bonanza. - Skal du berre liggje her i sofaen og slappe av, Mamma? spør Matilde. - Ja. - Skal du verkeleg liggje her i sofaen og berre late deg og sjå på TV, Mamma? Spurte ho vantru. - Ja. Er det bra? - Ja-a, nikka ho og kraup inn i armkroken og putta totten i munnen. Etter ei oppsummering via sms får eg slått fast at Bente enno ikkje har stått opp, og Anne har teke seg eit skummande boblekarbad. Eg held fram med Melrose Place, og kan ikkje gå opp Sædalen med Aileen. - Hæ? Må du gje deg. Ser du på det? - Seier du! Kven var det som sneik seg til å sjå Pacific blue i sommar? - Eg angrar. Skal aldri gjere det meir, tekstar ho. Eg prøver å ufarleggjere TV-tittinga mi med å appellere til nostalgi: - Hugs at eg hadde ein ”thing” for Sammy Jo i Dynastiet. Vekker kjære minner å sjå Heather Locklear vere slem jente att. For ho er jo eigentleg veldig voulnerable, veittu. Og på tysdag får Livskvalitet-strategien drahjelp når foreldra mine kjem på besøk. Plutseleg kjenner eg på noko eg ikkje har gjort på lenge; det er som om ein rastløyse kjem i kroppen, eg greier ikkje sitje stille, det kribler og krasler, og mor mi blir nesten irritert for at eg ikkje sit i ro med kaffikoppen på ettermiddagen og vinglaset om kvelden. Men det er hennar skuld. Når eg har vore på jobben kjem eg heim att til ferdig middag, graset er endeleg klypt, kleda er vaska, kjøkenbenken rydda opp, vindauga vaska og ungane omsorgsfullt passa på. Alt er i skjønaste orden. Det er som om eg berre må vaske badet eller trappa eller teikne noko. Eg kjenner plutseleg at eg har det som høyrer med for å kjenne på livskvalitet, trur eg: nemleg overskot. Om morgonen sprett eg opp medan dei andre søv. Eg serverer mannen min te i undertøyet og vi sit der i dei blå stolane og ikkje seier noko medan natta vert til dag. Og eg lurer eigentleg ikkje på kva han tenkjer på, det er sikkert hot rod eller Bonneville eller kanskje på kor fin truse eg har på meg, og sjølv tenkjer eg store avistankar og tekstar til sjefen min og triumferer med at eg allereie er oppe og i gong. Og fordi eg har fått både overskudd og livskvalitet ser eg gjennom fingrane med det halvspydige svaret eg får tilbake, og møter blid og opplagt på jobb, med ei bitteliten dose Sammy Jo-mentalitet innabords...
Kvardagsliv i Gjerdsvika, del 24
- Klar til å verte knust? Eg kunne ikkje hjelpe for at eg vart grenselaust irritert over dei små bokstavene som lyste mot meg på displayet. Eg teksta tilbake: - Dream on, beibi. Eg slår deg glatt. - No chance, Honey. Men du kan trøyste deg med at du kjem til å få deg litt trim.
Sjølv om Aileen er veldig søt innimellom, så har ho og ein provoserande side som ho veit å bruke med kløkt på meg. Eg hissar meg lett opp av til dømes frikyrkjefolk, Siv Jensen, opne dolokk og rekneskapsføraren min, i tillegg har eg ein elendig psyke. Tanja har fått streng beskjed om å behandle meg som ei fragil prinsesse på fotballbana (verbalt sett, that is), og Bente har forlengst skjønt at eg speler betre med overdreven ros og lovnader om sjokolade. Aileen veit dette og er ekstra omsynsfull når vi er på LAG, men når det gjeld å slå meg i noko, vert konkurranseinstinktet for sterkt.
Chocoholic
No var det tennis vi kniva om. Eg ser meg sjølv som ein rimeleg habil amatørtennisspelar, og med dei betente akilles-senene til Aileen, såg eg for meg at dette skulle verte ein kort, og særdeles overlegen match.
Sånn for sikkerheit skuld førebua meg med å ha eit lite lager av unnskuldingar om eg skulle tape. 1. Eg er slapp og trøtt pga mykje jobbing i det siste (treng sjokoladeoppmuntring) 2. Eg er støl etter å ha trent ein del i det siste (treng påfyll av sjokoladekarbohydrater) 3. Skal snart ha mensen (ufokusert, sur og tenkjer kun på sjokolade) 4. Kan alltids skulde på strekken i rumpeballa. Then again – har eg brukt den litt for mykje i det siste? Kvar gong etter tap med damelaget, faktisk – det vil seie 4 av 5 kampar.
Men argumenta ville nok verte overflødige, eg var ganske sikker på at eg skulle vinne. I bilen opp til tennisbana til doktorparet i Ulsteinvik såg eg for meg korleis eg skulle hovere med seieren i ein særdeles sjølvdiggande blogg. ” Sjølv om Aileen elskar å tirre meg, måtte ho smerteleg erfare at Lillehammer-berta var ei av dei beste heime i gata i tennis”, og ” På lette føter finta eg ut Aileen på 1-2-3. Ho hadde ikkje nubb, og måtte tørke i seg sms-hoveringane sine med eit grynt”.
Systrene Williams
Det starta slik som eg forventa. Eg kjente meg som Venus Williams der eg banka Aileen ned i støvla og fantaserte vidare oppe i hovudet mitt om kor overlegen denne bloggen skulle verte. ” Det var nesten kjedeleg å spele utan motstand, og superior-kjensla av å knuse Aileen vert erstatta av medynk”.
Vendepunktet
Men så – med eitt – så snur alt seg, og syster Williams tek til motmæle. Bokstaveleg talt. Ikkje berre har ho funne ut at eg er svak på dei lange ballane, men no tek ho rett og slett til med å psyke meg ut! - Aha, no fann eg ut kor eg skal ta deg, smiler Serena sukkersøtt og sender meg eit blikk som gjer meg svært usikker. - Å? Spør eg tamt, og hjernen tek til å leite opp tapsargumenta frå tidlegare på dagen. Dessutan blir eg frykteleg distrahert av desse sonane til doktorparet som plutseleg dukkar opp. Eg trur faktisk det motsette skjer med Aileen, ho blir med eitt mistenkeleg skjerpa. Ho speler som om ho aldri har gjort noko anna, til doktorsønenes begeistring, og parkerer meg fullstendig i skuggen. Eg er ikkje Venus Williams lenger, knapt nok Venus. Eg prøver å pynte på det heile, med å smile litt sånn unnskuldande, kaste litt på håret og halte litt, men ingen ensar lenger sjokoladevraket som plutseleg ligg fullstendig på defensiven. Aileen innkasserar suverent seieren, og får ein blodsukkerdirrande peikefinger retta mot seg med streng beskjed om ikkje å hovere over seieren. Det er meir enn ein svak sjel kan tole. Til og med når eg uforvarande kjem til å tilstå at eg allereie har BEGYNT på ein blogg der eg skildrar kor eg vinn over ho, vender ho det andre kinnet til.
Det tok meg akkurat tre månadar å kome over tapet og eg tilstår her og no. Aileen slo meg i tennis. Blæh!
Kvardagsliv i Gjerdsvika, del 23
- Er det dette vi skal ete til frukost? Kan hende prøver mannen min å innta ei nøktern mine, men det skeptiske ansiktsuttrykket er svært avslørende for koner med husmorkomplekser. - JA! Svarer eg kort og åtvarande og sender han eit blikk som ikkje kan misforstås. Mannen løfter demonstrativt det nybakte brødet som om det skulle vore lagd av murstein og utfordrar skjebnen: - Skal det ikkje vere høgare enn dette? - NEI! Det skal overhovudet ikkje vere høgare enn det! Seier eg og feier han bort for å skjere sjølv. Eg må starte på midten og leggje kniven på skrå for å få skivene anstendige og freser mellom samanbitne tenner at gubben får dra på butikken og kjøpe eit anna brød hvis heimebakt ikkje er bra nok. Han nøler ikkje og er raskt ute av døra. Rundt bordet sit allereie 6 svoltne ungar. Dei hiver seg over brødfatet og forsyner seg med ...knekkebrød. - Dei som et skivene mine skal eg vere ekstra snill med i dag! Isak, Eirik, Matilde og Simon kastar seg litt foruroligende (eh, er eg ikkje stort sett snill, då?)over skivene mine. Matilde brekker seg med vel overdrevne bevegelsar når ho lukter på skiva, og åtvarer kompis Simon. Eg tenkjer at eg umuleg kan vere så dårleg til å bake brød, eg er jo ein meister i søt gjærbakst? Eg spør Simon, som jo ikkje er min, og som kanskje vil vere litt snillare med meg. - Var det godt, Simon? Spør eg optimistisk. - Det smakar lakris, svarer han opplysende. Letta og glad spør eg vidare: - Lakris er jo godt? Matilde kjem kompisen til unnsetning. - Simon likar ikkje lakris, han.
(Sukk. Har flaug eg rundt i forkle i heile går, skrubba bade- og kjøkengolv og bakte dei nydelegaste kanelsnurrar og innbilte med at eg var den beste husmora i heile verda. Då Veronika sa at det finst dei som anten kan bake brød eller dei som ikkje kan det – tenkte eg at det fins tein kategori til: dei som ikkje kan det, men som optimistisk prøver igjen og igjen når det har gått ei stund etter siste mislykka forsøk. Takk likevel til Rita og min kjære mor som berga sjølvtilliten min under frukostbordet. Rita sende nemleg til dels paniske meldingar om korleis ho skulle få til MIN fantastiske panna cotta, og mor mi som ville ha oppskrifta til ein spesialitet of mine som eg har mellom arsenalet av perfekte runde kaker-erfaringar.)
Kvardagsliv i Gjerdsvika, del 22
- Pappa, kanskje eg skal teikne ei dame rett på murveggen der? Delar av familien min låg slengt på kvar sin sofa to dagar før Maritime dagar. Mor mi steama rundt og tørka støv og vatna blomster og prøvde å få vekk den verste skiten på vindauga, og eg må seie eg vart svært nøgd med resultata. Og såg at her var rom for nye utsmykningar. - Mmmm, mumla far min. - Eg kan gjere det i morgon, når Geir er på jobben? Heldt eg ivrig fram, oppglødd over entusiasmen far min viste. Eg kjente meg glad for å ha ein medsamansvoren og la ut om korleis denne dama skulle strutte i alle retningar. - Kva skal du gjere, seier du? Mor mi snappa opp ”naken dame” og dumpa ned på sofaen med streng mammaautoritet og såg vantru på meg. Ho venta ikkje på svar. - Eg synest du har nok av dessa vulgære damene rundt omkring her! Eldstesonen min slutta seg augenblinkeleg til mormor sitt lag. - Ja!! Og det er flaut! Sa han som ein konspiratorisk liten forræder. Eg såg kjærleg på dei: - Slapp av no, det er faktisk berre to frodige damer på veggen (eg let med vilje vere å nemne dei tre, fire med vanlege proporsjonar)– dessutan er det jo ”kunst”!? - Det ser helt obskønt ut! Mor mi hadde fyra seg opp med tenåringsforsterkningane sine og slapp ikkje taket i meg: - Og tenk på sønen din når han har med seg kameratane sine heim! Eldstesonen min såg sjølvsagt invitten og la ut om kor audmjuka han kom til å verte. - Essa, eg lagar ei i fullskala, så har de noko å sjå på, sa eg frå djupet av sofaputene. - Ærleg talt, no høyrest du heilt galen ut! Nakne damer overalt, - det er berre for mykje! Mor mi var i ferd med å gå ut av sitt gode skinn, og eg tenkte kanskje at eg måtte gje etter. Men då tredde heldigvis alliansepartnaren min inn. - Herregud, Mette. Du høyrest ut som ein puritanar frå middelalderen. - Kva med nakne menn, spurte eg. - Endå verre! Fnyste mor mi og marsjerte til sengs. (Overdriver litt her no, altså. Tonen var munter og kjærleg og det siste eg sa til ho før ho la seg var at ho var ”sjarmerande pietistisk”)
Idet døra lukka seg henta eg fargekritene og stavra meg opp på ein stol. Eldstesonen var plutseleg med på notene når det såg ut til at eg gjorde noko ”ulovleg”. I nattens mulm og mørke teikna eg opp ei volumiøs dame med sjenerøse former. Cirka 1.90 på strømpelesten.
Dagen etter fekk eg ingen kommentarar. Mor mi nekta å seie noko. Heldigvis var eg ikkje heime då eldstesonen gjorde faren sin merksam på den nye kunsten.
Over helga kom Aileen på besøk. Eg viste barnsleg og stolt fram kunsten min. - Kva seier Geir til dette? Spurte ho tonlaust og utan ei mine. - Eg vil ikkje snakke om det, svarte eg unnvikande. - ? - Eg kan skrive ein blogg i staden? No såg ho nesten medlidande på meg: - Eg synest ikkje du skal gjere det, Hege. Ho kasta eit blikk mot den nye dama og sa alvorleg: - Det der er ikkje normalt. Her vurderte eg eit forsvar a la ” Men hugser du ikkje freskene vi såg på veggen i Notre Dame? Eller kva med den årelange norske tradisjonen med å rosemåle tak og vegger?” I staden snøfta eg berre eit fattigsleg: - Essa.
Kvardagsliv i Gjerdsvika, del 21
- Vi er frå Usbekistan og er utdanna ved Oxford, seier eg til Aileen som nett har fått aliaset Allison, blitt veslesystera mi og fått ei udefinerbar, men sjølvsagt høg stilling i ein veldedighetsorganisasjon som inneberer mykje reising.
- Den heiter noko med Care, seier eg vidare der eg ligg langstrekt i undertøyet og smakar på Holly-namnet mitt. - Childrens Care? Spør Allison og smakar på sitt nye liv. Holly nikkar energisk medan ho slurpar den sprudlande nype-teen og forslår at desse systrene kan bu i New York.
- Men..Då må vi jo også vere muslimar og kva om vi må snakke russisk? Spør Allison skeptisk, og Holly finn plutseleg ut at mor til Allison og Holly jo opphavleg er frå Sussex i England, berre faren er frå Usbekistan . Men foreldra var svært rike, og var dessutan lite tilstedeverande i oppveksten, så systrene snakkar kun engelsk og ... vel, norsk fordi dei hadde ein Au Pair frå....Moltustranda? Dessutan konverterte dei for ei stund sidan til katolisismen etter at dei fann ut det var lettare å få tilgjeving der.
- Det einaste vi hugsar av russisk er Nastrave og Stradsvudje Babooska, konstaterer eg. Systrene stirer drøymande opp mot den skyfri himmelen.
- Say.. Holly, Our names arent exactly usbecish, though? Allison nips her nype-tea and looks at Holly with suspicion. Holly leans backwards, allready drowned in her new role as an independent, glamorous - but caring diva in the capital of fame.
- Allison, shut up and tell our servants they need to bring us more tea. Holly mumbles and refers to the poor little children running around on the lawn – unknowingly of their mothers wanna-get-away-fantasies. She streches back in the sunbed, the pool in front of her is tempting, and of course this is either a penthouse building with a pool, or a fancy-smanchy villa in the city of Angels with view to the shores of the Pacific, and the temperature is noko med 90 fahrenheit, and Holly is rich as hell and has no responsibillities, and all she has to do that day is writing a numerous amount of signatures after writing a cook book that is called Round Cakes of Sunnmoere. - Her sister Allison has newly left Usbekistan after considierable persuation from David Beckham – who wants her to come over to join the dream team of soccer-ladies. Allison has only said yes because it means that she would see both Pele and Beckham, and,has been challenged by Egil Drillo Olsen, (who against all odds has moved to LA) in pointless gegraphy quizes. After beating the Legend several times, she gets the frontpage in NY Times for both beeing a geographical genious and a football queen.
- Eg trur eg nøyer meg med å vere kaptein på Gjerdsvika damelag, eg altså, seier Allison, kremt Aileen forsiktig. Holly wakes up and sees their gorgeous children that in a few years will write cookbooks and become famous movie directors and professional footballplayers and invite their precious mams with them to live shallow lives over there. - Åkey då. Ingen plassar som matchar stranda i Gjerdsika lell, sukkar Holly og varslar at det likevel ikkje vert lenge til neste Teatime.
Kvardagsliv i Gjerdsvika, del 21
På ein av dei fine vårdagane som var siste veka, tenkte eg at eg skulle servere familien min noko lettvint til middag. Valet falt på 70-talets laurdagsmat; fiskepudding og grønsaker i kvit saus – lekkert dandert i butikklagde terteskjell. - Dette, sa eg til barna mine, - er det vi åt på laurdagskveldene før i tida. Då hadde vi nemleg ikkje ein gang høyrt om taco og lasagne, og pizza var noko eg syntest smakte som slange, sa eg viktig og helte oppi den kvite massa til dei skeptiske ansiktsuttrykka rundt bordet. Det kom vel ikkje som noko overrasking av mannen min var sparsam med kommentarar. Då eg var i ferd med å forsyne meg med skjell nummer to, sa han: - Åh, no vart eg jammen mett. Dette kan kanskje umiddelbart synes som eit tilforlateleg og uskuldig utsegn, men skarpsindige kvinnfolk som meg sjølv vil straks ane uråd. Mistanken vert kraftig styrka når ein etter kjapp oppsummering kjem fram til at gubben berre har ete èitt terteskjell, - og når han i tillegg lener adoniskroppen bakover og liksom kastar tilfeldige blikk mot dei fire nye kiloa husmora har erverva seg – er det ikkje lenger nokon tvil kva han meiner. - Du skal vel ha meir enn eitt? Seier eg, akkurat passe mildt og skarpt og borrer ørneblikket mitt i han. - Nei takk, eg er mett, svarer han vennleg og later som han aner fred og ingen fare. Eg må vedgå at han speler rolla si godt, men ei hjerne med årelang analytisk og irrasjonell tenkning kjem likevel raskt fram til at utsegnet berre kan lede til to hovudteoriar. - You think I´m fat! Seier eg, på engelsk, for å skåne ungane mine frå tvangstankar om kropp og mat seinare i livet. - Heh? Seier mannen min teatralsk, men ingen må la seg lure av tilsynelatande innosens, for mannen min er ein glimrande skodespelar. Eg ser sjølvsagt rett gjennom han. - Don`t try it, punk. Du berre demonstrerar med å ete EITT terteskjell , liksom for å poengtere at koner i alle fall ikkje bør spise MEIR enn mannen sin, stotrer eg på gebrokkent engelsk medan eg nikker oppmuntrande til barna mine og tørker vekk kvit saus frå munnvikane. Mannen min er ikkje tapt bak ein stol, han har trass alt jobba i etteretningstenesta under Gulfkrigen, og etter ein kort, og okay, då, nokså overbevisande argumentasjon - finn eg ut at det er best å eliminere teori nummer 1. På tide å skissere hypotese nummer to: - Du likte ikkje maten, er det det du prøver å seie?
( No gidd eg ikkje skrive kva slags utsegn mannen min kom med, berre noko vas om at kvinnfolk, og då især premenstruelle galningar som hans frue, er komplett umoglege å forstå seg på og snart kvalifiserer til lukka avdelingar på sinnsjukehus.
....Typisk mannfolk, vøt. Hersketeknikk deluxe. Tåler ikkje at vi kvinnfolk ser rett gjennom dei og nådelaust avslører dei. For å halde på husfreda er det best å demonstrere med å tie klokeleg stille og la handlingane tale for seg: Eg forsyner meg smilende med skjell nummer 3. Noko som beviser at: A: Maten var sinnsjukt god. B: Sjølvsagt er eg ikkje feit. )
Eg - ei dugandes husmor!
- Det er veldig viktig at kakeforma er 28 centimeter i diameter, forklarte eg butikkdama på Glasmagasinet dagen før Boknasild og kakeinnlevering. Eg hadde nemleg ein plan om ein gang for alle overtyde alle, - særleg dei som kjem med spydige slengkommentarar når eg på ulike måtar prøver å vise at eg er ei dugandes husmor. Det å sitje å strikke skjerf på butikken når eg sel lodd for idrettslaget til dømes, vert møtt med hånflir av visse personar og nådelaust gjennomskoda. Eller når Even på sin mest utspekulerte måte prøver å latterleggjere meg når eg fortel at ingen forstod kva eg meinte når eg spurte etter sytråd på butikken, og han meiner det må vere fordi ingen forstår koplinga Hege og sying, OG dertil får oppbacking av min svikefulle kusine som avslører at sytråden var til henne for at ho måtte sy gardiner for meg – og kanskje prøver ho å pynte på det med å seie : - ”Det var jo berre 4 rette sømmer!” Men det verker i så fall mot si hensikt, og alle smiler overberande når eg desperat slår fast at eg likevel er ei nokså flink husmor, så det så. (Her kunne du ha støtta meg litt, Geir).
Men no har eg altså lagt ein snedig plan for å feie ein kvar tvil til side. Eg håpte i det lengste at nokre ville be meg bake ei kake til Boknasilda, men då rundkakekompleksene mine ikkje lenger kunne halde ut, måtte eg tilby mine fortreffelege baksteferdigheiter til Even. Og sjølv om eg nok syntest han kunne ha vore litt meir entusiastisk, pønska eg vidare på planen min; noko som mellom anna innebar ei kaketine eg fekk til jul av Ivar og Titten – rosemåla og med namnet mitt på og allting! Titten forsikra seg om at det gjekk an å plassere ei rund kake nedi, men eg sette likevel mest pris på at tina var av rektangulær art. Planen gjekk altså ut på å vise Rundkakeregimet kva Dølajenta kan stille opp med når ho vil, og at ho no har tilbakelagt stadiet med plastikkposer og kremlause kaker, og har både sirkelformar og skikkeleg utstyr inne.
- Sjølvsagt må du ha ei form på 28 cm, då vert kakestykka perfekte, smilte butikkdama,liksom kvalmande innforstått med meg, som om det er ein universell sanning at då kan kaka delast opp i 16 like stykke. Ho skjønte nok ikkje at eg følte eg var utsett for eit komplott av alle sunnmørsdamene som ikkje seier sanninga rett ut når ein kjem der – ung og dum med det einaste ein kan bake, langpannekake og kveitekringle, og syg til seg høfleg skryt som ein svamp, men erkjenner ti år seinare at ein endå ikkje har lært seg husmorkodene på bygda. Trass i vanskeleg val, enda det likevel med at eg satsa på ein meir moderne variant av springformar – ein Bake-it-easy- sjølvsagt i håp om å få beundrande blikk frå ekspertane.
Neste steg var å finne ein superduperoppskrift til ei kake som ville hauste endå meir beundrande blikk og anerkjennande nikk og fullstendig parkere dei andre runde kakene i skuggen. Der eg kunne sitje ikkje så langt unna kakeborda og overhøyre samtalar som: - Steik – for ei nauta god kake! - Jau, sei meg – kven det er som har bakt ho? - Eg trur det er ho Hege, ho bortpå Mura. Ho må vere eit skikkeleg husmoremne! - Jau – eg høyrer at ho trass i at ho aldri har gått på Husmorskule eller nokon ting, kan trylle fram dei lekraste kaker og alle tider syt for at mannen har nystrokne skjorter og glassklare vindauge! Og her skal Even skyte inn: - Denne kaka er den beste eg nokon gong har smakt, og no skal eg tyggje i meg alle mine spydigheiter og gjentekne hint om Hege som dårleg husmor, og heller proklamere høgt og tydeleg at Hege – du RULER over alle rundkakebakstedamer og husmødrer i heile bygda!
…Og etter å ha skreve dette har eg jo sjølvsagt fått aldeles prestasjonsangst, og sinnsjuke tankar som at eg må kjøpe ei ferdig kake og late som om ho er min eigen, eller finne på ein anna passeleg kvit løgn berre for å overtyde meg sjølv og alle andre at eg i alle fall i teorien er eit høveleg rundkakeemne, skyl gjennom meg som sveittebrot -og eg trur faktisk eg bryggjer på ei kraftig influensa, noko som udiskutabelt gjer meg lite kapabel til å bake runde kaker i næraste framtid?
Vårskrik!
Hadde eg vore i skogen skulle eg ha jubla den nye årstida inn med vårskrik som Ronja. Eg skulle ha lagt meg ned som Birk og kjent kvitveisen bøye seg under vekta mi og omfamna meg som eit mjukt, loddent teppe. Skulle ha lege og høyrt på den søvndyssande kvitringa til småspurven som let betre enn all musikk i verda, og sløvt registrert kor trekronene silte det mjuke vårlyset og lagde mønster over kroppen min. Eg skulle ha kippa av meg skoa og gått barbeint for første gong i år, og høyrt stemma til mormora mi som kvar einaste 1. mai, då vi feira bursdagen hennar, fortalde meg at det var alt for tidleg å tru at sommaren var koma.
Hadde eg vore femten år skulle eg teke bussen i lag med Nina og Lene opp til Nordsetra, vi skulle ha teke på oss langrennskia og knisande stava oss forbi militærleiren med dei søte menigane og håpt at nokre av dei såg i vår retning. Skulle ha gått ein mil, opp dei få oppoverbakkane og kome til den store lysninga der vi kunne ha laga oss eit stort hopp, greve oss ut ein fin plass i løypekanten og dandert han med grankvistar og sete oss ned med appelsinar og kvikk lunsj medan vi høyrte og såg og sansa kor det smelta frå trea. Og når vi nærma oss byen skulle vi ha kjent kor snøen vart klabbete og tung, til vi kom til bar asfalt og måtte bere skia det siste stykket ned mot Stampesletta der fotballbana alt tok til å verte grøn.
Og hadde eg vore femogtredve og fembarnsmor skulle eg sjølvsagt ha prioritert å vaska vindauga når den første vårsola avslørte klissete barnehender og fargekrit på vindauga. Eg skulle ha funne fram langkosten og støvkluten og sytt for at solstrålane ikkje belyste heile hybelkaninfarmen, skulle ha vaska opp dei to kurvene med møkkete kle for å dra nytte av den fine tørken og slengt dyner og tepper utfor altanen med det same. Skulle sjølvsagt ha gjort det og ikkje satt meg ut på verandaen for å høyre dei første rullande skrika til tjeldeparet som kvar vår hekker i fjøresteinen vår og som no endeleg har koma, og ikkje sitje der i vårsola og kose meg med ein stor kopp te medan sjefen trippar og venter på sakane mine. Og når fridagen endeleg er der og ein bur ein stad det er flatt og med tørr, varm asfalt allereie i mars - då skulle ein kanskje ikkje spenne på seg rulleskøyter og kjenne den berusande kjensla av fart og fridom og famlande vår.
Men hadde eg vore Odd Børretzen så skulle eg snudd på flisa og syngi i lag med den våryre kakafonien til sjøfuglane - og delt ut mi velvilje til alle dei som legg vekk pliktane og grip vårdagen.
Kvardagsliv i Gjerdsvika, del 20
- Hege, no må du snart skrive noko seriøst om oss, så ikkje folk trur vi er heilt idiotar, sa Aileen alvorleg der ho låg årvåken i godstolen - flankert av leksika og kartverk.
- Mmm, ka då? Religionsdiskusjonen vår? Svarte eg medan eg sløvt vende blikket frå Frustrerte og pc`en og over til det skeptiske uttrykket til Fru Tarberg.
- Er den så seriøs, då?
- Ja, slo eg fast, - Både kul og seriøs. Du er liksomkristen og eg liksomateist. Sjølv om eg er drøymaren og du praktikaren.
- Du ER jo ateist.
- Er eg ikkje det, så!
- Jau, då, du trur jo ikkje på noko.
- Det har eg ikkje sagt, eg er åpen for å tru. Kanskje eg er panteist – at det finst ein god kraft i alt levande, svarte eg, rimeleg sikker på at eg no hadde tilført ein god dose metafysikk i seriøs-samtalen. Eg oversåg glatt den overtydelege himlinga med augo til wannabe-realisten.
- Pøh – du trur jo på Big bang og det tullet der, innvendte ho forakteleg.
- Ja, klart, alle opplyste menneske trur då på det! Men eg er samd i at både med den bibelske skapinga og Banget er det snakk om å TRU, i og med at eg reint faktisk ikkje kan bevise verken Skapinga eller Big. Heller ikkje kan det bevisast om det er nokon eller noko som står bak, vedgjekk eg og sette opp ein diplomatisk mine.
- Big Bang er heilt latterleg å tru på, kommenterte Aileen.
- Det som er latterleg – og merkeleg, sidan du framhever deg sjølv som Illustrert Vitenskap-lesar, - er å ikkje tru på evolusjonteorien og C-14-dateringar, kvitterte eg. - Når du ser på ungane dine og naturen, då skjøner du at vi er ein del av eit SKAPARVERK. Vi kan ikkje stamme frå nokre teite fiskar og eincella organismar. Eg vedgår at Illustrert vitenskap kan vere spekulativt, - men betre det enn å vere i kategorien ”Ditt Bryllup”, svarte ho hånleg og sikta utvetydig til kjoledillaen min.
- No får du gje deg! Eg er ikkje så grunn – dessutan leser eg aldri slike kjoleblad, sa eg og skynde meg å legge ned designarkjolesida eg hadde funne på nettet. 1667 treff og 24 sider med Gucci, Prada, Dolce & Gabbana – til lave dollarkursprisar! Eg var alt koma til side 13 - noko eg sjølvsagt ikkje kunne avsløre, verken her eller der, vi skulle jo vere seriøse.
- Kva synest du om at Fidel går av på Cuba? Eg har ikkje noko tru på han der broren med Hitlerbart. Dessutan har eg lest at veslebrødre ofte er bortskjemte og lite ansvarsbevisste, sa eg fort for å sleppe å høyre meir kjolekritikk .
- Tja, det er kanskje på tide at nokon andre tek over. Fidel er ein kynisk mordar og den kommunismen fungerer ikkje i praksis. Berre sjå på Nord Korea.
- ?
- Du visste vel ikkje det, du, at Nord Korea er kommunistisk?
- Gjorde eg det SÅ, svarte eg på ein uklanderleg seriøs måte - men kunne ikkje unngå å kjenne ein plutseleg kvalme over desse geografikunnskapane som kommunistvenninna såg sitt snitt til å prakke på meg støtt og stadig. Eg orka ikkje dette plutselege alvoret lenger.
- Eg likar deg best useriøs, eg.
- Eg var ganske seriøs, no ja? Sei meg, du bloggar så mykje om dagen – skal du snart ha tida di?
- Verker slik. Drøymde om flodbølgar i natt også.
- Er vel her snart, då.
- I morgon, tenkjer eg.
Here comes the sun!
I dag, 21 februar, skal etter mine berekningar, - og om vergudane tillet det – sola sende sine herlege stråler gjennom kjøkenvindauget mitt på Mura sånn cirka klokka sju minuttar over 11. Og om eg hadde vore heime skulle eg ha sete klar med ein stor kopp te, latt att augo og nytt dei fem minuttane med varm lykke. ..Og eg skulle ha tilgitt alle dykk som ikkje informerte meg om at huset vårt låg i skuggesida i over tre månadar av året den gongen vi bestemte oss for å busetje oss her, (trass i at dykk burde ha skjønt at eg var ein soltilbedar) eg skulle sanneleg ha bode dykk alle på solskinsmuffins og vårmusikk og rosmarinstiklingar!
And the ice is slowly melting
Og kvar dag framover skal eg setje pris på alle dei ekstra minutta med sol eg får, om lag fem minutt dagleg den første veka. Til sola maktar å stikke seg fram før Hanen, og eg kan nyte ho både i 9-tida og så igjen litt seinare. Og eg skal glede meg til den dagen ho langsomt trasser heile Hanekammen og ligg overlegent og duvar over fjella heilt til ho møter motstandsdyktige Gjøna. Majestetiske Gjøna som held stand heilt til april ein gong, og eg vågar meg på den første tekoppen ute. Då skal eg atter late att augo og glede meg til midtsommer då eg endeleg kan sende nokre tekstmeldingar over til skuggesida og byde på ein plass i hammocken slik at stakkarene får høve til å sjå sola som går ned i havet ved Skorpa. ..Og behørig presisere at det gjeld å busetje seg på rett side av vikja..
Here comes the sun – and I say; It`s all right
( Jadda, jadda. Just my luck. Eg skreiv bloggen ved midnatt i naiv optimisme, trass i melding frå nabo-Kristin (som trass alt er vaksa og får med seg vermeldinga), at det er meldt øs-pøs heile helga. Eg skal jammen ete muffins og høyre på Beatles og prikle rosmarin, lell eg. It`s all right.)
Vaksen, no?
- Femogtredve?! Fy flate, kor gammal du verte! Jonna Lise var som vanleg nådelaust ærleg over frysedisken på laja. Og før eg rakk å poengtere at ho trass alt i teorien kunne ha vore mor mi (i alle fall om ein skal tru alt som står i Guinnes rekordbok), slo ho fast at, nei, eg vart nok aldri vaksa. I tillegg fekk eg passet mitt påskreve av den andre psykiater-butikk-tilsette, Torleif, at eg fornektar at eg er vaksen, og berre latar som eg er barnsleg! Men eg trur eg no kan slå fast at eg er blitt nokså vaksa: Berre det siste året har eg til dømes lært meg å drikke kaffi, eg har begynt med veske (eg har ein som ligg der i alle fall) – dessutan svitchar eg stadig oftare frå P3 til P2 på radioen. Det er liksom ikkje like kult å høyre ”Goodbye Mr A” som når Dublin sitt filharmoniske orkester framfører ein sonate så ein får gåsehud på ryggen. Dessutan kan eg liggje i timevis før eg sovnar for å tenkje ut kva slags hurtigmiksar eg bør kjøpe, noko Ingvild i høgste grad meiner kvalifiserer til å definerast som vaksen. Om ein derimot meiner at det å vere vaksen er å få med seg vermeldinga, unngå å få gjentekne purrebrev og deretter inkassovarslar, let vere å ta piruettar over stovegolvet og teste ”Spør Anna på Ikea” om ho kan svare på nokre bisarre spørsmål som ikkje har med møblar å gjere, eller alle tider ha ein lytefri fasade, - då er det nok lenge til eg vert vaksen.
På Facebook finnest det ein test om kor høg din mentale alder er. Tulletest, sjølvsagt, men like fullt noko wannabe-vaksne må i gjennom. Alderen min vart som forventa, rundt nitten år. Det som gav meg grunn til bekymring derimot, var at ein av mine venninner, som er presis like gammal som meg, av den ypparste 73-årgangen, presterte å JUKSE på testen. Og ikkje på den måten ein skulle tru når du har bikka 30, at du jukser for å få eit lavare tal, nei da. Etter at testen slo fast at Aileen hadde ein mental alder på femten (-15-)somre, pynta ho litt på svara for å få eit resultat ho kunne leve med. Med juks greidde ho altså å karre seg opp til eit nivå som ein attenåring! Følgjande konversasjon mellom femten- unnskuld, attenåringen og nittenåringen meiner eg beviser at eg no har trått inn i dei vaksnes rekker, og definerer nivåforskjellen mellom tenåringane:
- Hege, skal vi ta å tatovere oss? - Er du gal. Tatovering er stygt. - ? - Ja, utanom den rosen du har på skuldra, sjølvsagt. - Kva med piercing? - Na hai – piercing er dritstygt. - Berre ein liten diamant i nasen? - Pøh. - Ein perle i tunga? - Tsk – det der er for freaks, beit eg ho av då eg plutseleg såg meg sjølv i luftig svev over stovegolvet med ein glitrande stein i magen slik som magedansarar har. - Åkey, då, eg er med på ein i navlen.
( Her må det nemnes (eg har ein pistolmunning mot hovudet) at ein anna test på teite facebook slår fast at attenåringen til gjengjeld har ein traveler iq på 137. Mellom dei beste på nettsamfunnet i geografi, med andre ord. Sjølv er eg på nivå med ein femtenåring)
Kvardagsliv i Gjerdsvik, del 19
Skinkepreik
- I dag har eg lagd yndlingsretten din, skinkesteik, til middag, fortalte eg gledestrålande til mannen min idet han kom heim att frå jobb. Men til mi store overrasking sensa eg brått eit bestyrta blikk og opplading til frontalangrep inn frå sida. - Kva? Har du lagd det NO? Men vi må jo vente til jul! Du sa jo at vi skulle vente med slike ting til jul? - Essa, skinkesteik er jo ikkje eigentleg julemat. - Er det ikkje det? Vi et det jo kvar jul! - EG et ikkje skinkesteik. Det er tørt og smakar altfor vakse. - DU jo. I fjor sa du faktisk at skinka smakte betre enn ribba. - Kom ikkje med slike utspekulerte utsegn. Eg har aldri sagt noko slikt! Dessutan åt vi jo pinnekjøt sist søndag, då sa du jo ingenting om at vi måtte vente? - Pinnekjøt er ikkje julemat. - Er ikkje…? - Ikkje for oss! Vi hadde ein avtale, eg nektar å ete! Sa mannen min trassig.
Der hadde eg altså, som den pliktoppfyllande, oppofrande, eiegode, stilltiande og underdanige hustrua som eg er, utan å klage, strevd og sveitta og sliti og strevd og sliti og sveitta med middagen i håp om å få nokre ytst sparsamelege godord tilbake. Men nei da. I tilegg hylte frøkna på fire i lag med faren: - EG-snufs-VIL-snufs-HA-snufs-PIZZA-snufs-TIL-snufs-MIDDAG!!
Oppgitt varskua eg mannen min om at no kom eg til å sladre til mor hans. Han sutra noko tilbake om at då måtte eg ta med heile sanninga om julematavtalen. ” Den sære sonen din vil ikkje ha skinkesteika som eg ville glede han med til middag i dag”. Svigermor svarte tilbake: ” Ja, ja slik er det når en vil overraske. Du får gi han havregrøt i stedet”.
Under middagen meska eg meg med steika, som svømte i min fantastiske brune saus, medan surkålen duppa nøgd omkring på fatet. Eg stappa inn på så mykje eg orka medan eg med jamne mellomrom skrytte av kor vannvittig god middagen var. Mannen min himla med augo og tygde i seg den vasne grauten og mumla noko om at eg aldri greier å spare, eller vente med gode ting, og igjen slo det meg kor like Aileen og mannen min er. Aileen seier til dømes, -”Hege, først yte, så nyte. Betal rekningar først, så kan du kjøpe sko etterpå. Husarbeid først, SÅ kan du lese bok i sofaen etterpå. Eg må nok vedgå at eg er meir av sorten ”først nyte, så nyte endå meir”. Men dette er sjølvsagt ikkje noko eg vil skal kome ut, og minst av alt vedgå overfor mannen min. Eg pønska heller ut ein passande hemn for å straffe særheita hass. - Eg seier til foreldra våre at vi ønskjer oss dundynar og hestehårsmadrassar til jul. - Pøh! Eg er nøgd med kongetermodyna mi. Du kan ønskje deg ei dundyne sjølv. - Næh. Eg vil heller ha selskapssko. - Kan du ikkje heller kjøpe deg eit stupebrett? - Stupebrett? - Du har like mykje bruk for begge deler.
(-”Ja, eg veit det er fullt kaos i hovudet mitt og at eg er fullstendig sinnsjuk, og at eg aldri held det eg lovar, og at sjølv om eg seier at eg berre drikk mjølk til frukost, så er det ikkje sant i det heile tatt, eg gulkar og drekk mjølk i tide og utide, og vil har ros om eg greier å la vere å ete sjokolade ein heil dag, og ingen må nokon gong stole på det eg seier, og når eg proklamerer for familien at vi ikkje skal ete julemat før jul, slik at maten smakar ekstra godt på julaften, så er det sjølvsagt berre tull, og eit utsegn som ingen kan feste lit til”)
OBS : Siste avsnitt har Geir skreve som eit slags latterleg forsøk på å skildre korleis eg eigentleg er. Heilt utan rot i verkelegheita, sjølvsagt.
Kvardagsliv i Gjerdsvik, del 18
Å, jul med din glede
Så er vi i gang att. Trond og eg skryt uhemma av pynten til kvarandre, medan Geir og Bente gjer sitt beste for å stikke kjeppar i (h)jula. Det starta med at eg gledesstrålande spurte familien over frukosten ein gong i oktober om vi ikkje snart skulle sette opp lysa i buksbom-trea utanfor huset ? Etter eit unisont og rungande JAA frå mine små medsamansvorne, brumla det i skjegget til gledesdreparen: - Vil dykk at folk skal tru vi er idiotar? Det er ei evigheit att til jul, eg vil ikkje ha noko av den juggelpynten utafor huset her! Han var nokså bestemt på dette, mannen min, og eg fann ut at eg måtte svare med same mynt for å vinne den verbale maktkampen. - Juggel? Kva med alle dei vraka du har ståande rundt omkring heile året? Desse søte julelysa skal trass alt berre stå ein månad! Argumenterte eg, vel vitande om at eg synest det er greitt at lysa godt kan stå litt lenger. I alle fall til sola kjem att på Mura, sånn i slutten av februar ein gong. (I fjor foreslo eg dessutan at vi kunne definere konturane på lastebilen med raude og grøne lys, men nei da.(Ein knakande god idè, ikkje sant, Trond?)) Neste dag var eg av garde og kjøpte meg nye lys til trea. (Etter eit mystisk uhell i fjor då ledninga med eitt var i to delar, var eg nøydd til å investere i nytt.) Vel heime opna eg pakka og oppdaga at dette var neonblenkjande lys i alle slags fargar. Ungane mine vart sjølvsagt svært begeistra, og eg tenkte at no skulle jaggu mannen min få trimme blodpumpa si litt. Eg plugga han inn rett før mannen min kom heim att, så det blenkja discoaktig rundt oss. Dessverre syntes ikkje mannen min det var morosamt i det heile. - Eg åtvarar deg, eg kjem til å klyppe over alle ledningane. Det er billeg thai-glitter som oser cheap trash! Eg vil ikkje ha det, nærast ropte han med hektiske raude roser i kinna. Tji hi.
Stjerne-tøv
I desember kjøpte eg meg ny, raud julestjerne som eg hang opp i kjøkenvindauget. Eg var svært stolt av den nye stjerna, som var så stor og kul at gardin og anna pynt i vindauget vart overflødig. Etter at han hadde hengt nokre dagar og eg ikkje hadde fått nokre kommentarar frå mannen min, drista eg meg til å spørje om kva han syntest, ved eit høve der han verka mottakeleg for julepyntkonversasjon. - Er ikkje den nye stjerna vår fin? Spurte eg med mi mest innsmigrende stemme, her skulle han ikkje få sno seg unna med nokre sårande kommentarar, men helst berre nikke stadfestande. Då han med heva augebryn og uttrykkslaust fjes stirde på stjerna medan han tygde taust, la eg til – oppmuntrande; - Du kan velje det positive adjektivet som du synest passar best? Mannen min svelgde skiva og sa med lett stemme: - Den har ein utprega klassisk stjerneform.
(….- I motsetnad til den uformelege kreasjonen du har i stua, som mest av alt ser ut som eit fallossymbol, la han til og tygde ufortrødent vidare.)
Kvardagsliv i Gjerdsvik, del 17 Turistus Norvegicus i Paris
Ikkje sidan interrail i 1990 hadde eg vore på jentetur ut i verda. No skulle det skje att, under dekke av å praktisere siste års tileigna franske gloser; på tur til Paris med Bente og Aileen. Bente er streng lærar, men heldigvis rund i kantane når det gjeld definisjonen ”franskkurs”. I følgje henne omfattar definisjonen også den franske kulturen; i praksis mat, vin og det å oppnå kontakt med dei franske innfødde. Her såg eg mitt snitt til å betre på franskkarakteren min. Vel hadde Veronika eminente grammatikk-kunnskapar som sette oss andre heilt i skuggen, og sjølv om eg gjentekne gonger hadde truga ho med at ”neste gong, neste gong skal eg slå deg i diktat” - så fekk eg like mange gonger flashbacken frå skuletida slengt i trynet: Shit! Eg har jo ikkje gjort leksene mine! (og deretter utallige, men ganske plausible (om eg skal seie det sjølv) grunner til kvifor ikkje leksa var gjort). Og ingen høyrte lenger på meg når eg samanstilte det å lære språk utan å kunne grammatikk, som å lage musikk utan å notar. (Kan bli bra, sjekk Bob Dylan!) Feitt-overdose However, no hadde eg høvet til å ta innersvingen på det grammatikalske geniet på andre sidan av bukta. Det måtte sjølvsagt skje med ukritisk inntak av pain de chocholat og fyldige camembertostar på tider då ein vanlegvis føretrekkjer havregryn. I så måte var Bente imponert, om eg skal seie det sjølv. Vi sparte ikkje på noko, her skulle alle franske delikatesser og feite dessertar utprøvast, og sjølv når Aileen antyda for læraren at no var det kanskje på tide med ein lita pause? Så fekk vi til svar at; - Høyr her, folkens, vi har berre tre dagar i Paris, her er det berre å køyre på med franske kulinaritetar! Nådelaus var ho, og eg må seie ho gjekk føre som eit knakande godt eksempel. Sjølv når eg i siste krampetreking etter å ha kome heim att stappa inn på tre skiver med varm, rennande chevre-ost og låg med magesmerter heile søndagen etterpå og beklaga meg til læraren, fekk eg følgjande som kommentar: - Ein må ha sterk mage for å tåle chevre. Alt tydar på at du må i hardtrening - eg har meir i kjøleskapet. (sitat slutt). Sko-overdose Vi imponerte også oss sjølv som fine pariserinner. For det var jo ikkje berre det som kunne konsumerast via munn og spiserør som måtte gjerast grundig – vi hadde alle sterke forestillingar om at i Paris nytta det ikkje å kome dassande i uthola joggesko og allversjakke på alle turistattraksjonane, her måtte ein stolpre seg på brulagde gater på høge heler og med flagrande gevantar. Eg hadde nemleg lest i reiseguiden at franske kvinner byter ut klekolleksjonen sin kvar sesong, og Bente meinte at ho aldri hadde sett ei pariserdame utan høge heler. Vi skulle ikkje vere nokre utdaterte vikings, nei. Og stupte sutrande til sengs klokka 22 kvar kveld med verkande bein. For som med maten måtte vi sjølvsagt overdrive. Sjølv hadde eg nyinnkjøpte raude sko med ti centimeter heler, kjøpt i eit anfall av utilregneligheit då motivet eigentleg var å investere i eit par praktiske gåsko. Då Jonna Lise på butikken i forkant av Paristuren proklamerte til min sjølvutnemnde reknskapsjef at eg hadde kjøpt meg nye raude sko, hadde den altfor pliktoppfyllande Aileen følgjande lakoniske kommentar: - He ho ikkje nok raude sko? Aileen hadde sjølvsagt fornufta i behald og valsa verdig rundt i olabuksa og joggesko med sølvtrykk. Til ho drog fram raudekåpa og tunikaen sin og gjekk som om ho aldri hadde gått på noko anna enn høghelte støvlettar før, og stilte oss andre i skuggen som grå, skarrande mus. Eg har jo tidlegare skulda ho for å ha ein ytst fransk og feminin gange. (Sjølvsagt uttalt lettare hånleg på fotballbana. No kom gangen absolutt til sin rett) Ho på sin side meiner at eg går som ein blanding mellom ein kar og ein tufs. Francoise-overdose Bente nekta plent å gå i kjole. Men med smekre olabuksehandballbein og kule støvlettar køyrte ho den lettare rocka stilen, og fekk sin eigen fanklubb i arabargata nedanfor Sacre Cour. No skal ikkje vi andre seie så mykje kanskje, for -, ikkje sei det til mannen min, men eg trur eg fekk minst tre tilbod om giftermål! (Eg er sjølvsagt heilt uskuldig, dette er pågåande, kontinentale jålebukkar som ikkje rekker norske barskingar opp til støvelkanten ein gong, men som likevel er ein hestelengd føre når det gjeld frekk kurtisering). Det første var frå ein skalla italienar som hadde skreve ti bøker (men som likevel var i Paris for å selje venezianske handlevogner) som kom bort til middagsbordet vårt etter at eg hadde fått servert noko usmakeleg som likna mest på slappe okse-genitalier. (Og som vi i ettertid fann ut at bestod av innvollar) Vi redda oss sjølvsagt ut av situasjonen på hederleg vis, med sterke formaningar frå Bente om ALDRI driste oss til høfleg konversasjon med italienarar. (Om dei ikkje skulle vere ekstremt søte, sjølvsagt) Andre gongen var frå ein snill kelnar med hundeauge på kafeen ved Museè d`Orsay og den tredje ein sløv mann i sikkerheitskontrollen på Charles De Gaulle, der eg tynt bad om å få drikke eon skvett frå den vesle champagneflaska mi for å døyve den verste flyskrekken og no-måtte-jammen-Norge-se-til-å-melde-seg-inn-i-EU-tiraden til Aileen etter at vi ikkje fekk delta på dei sagnomsuste handlegatane på CDG fordi vi ”berre” er eit Schengen-land. Eg synest derimot det fekk oss inn i ein høgst fordelaktig situasjon: I vår leiting etter tax-freebutikkane fekk vi eksperthjelp av tre unge, uniformerte menn. Dei leda faktisk veg gjennom fleire etasjar og vi kunne ikkje anna enn veksle fornøgde blikk med kvarandre der vi trippa etter, snille som lam på franske heler. - Eg har faktisk aldri hatt nokon hang til menn i uniformar, sa eg. - Ikkje eg heller. Men desse har jo reiskapen i orden, poengterte Bente og sikta til batongane og pistolane som hang i hoftehøgd på politimennene. - Mmm, skikkeleg velutstyrte, drømte vi vidare og vakna brått til verkelegheita då namna våre vart ropt opp over høgtalaren for ”final boarding to Oslo”. Sukk – det var den turen.
Kvardagsliv i Gjerdsvika, del 16
- Du har ein enkel musikksmak, men eg turte ikkje seie det til deg i stad, for du såg så skummel ut utan sminke. Aileen smilte sukkersøtt der ho låg fjortisaktig samankrøkt i sofaen, totalt blotta for sosiale antenne. Eg måtte først tyggje på kva eg var mest fornærma for. - Du synest eg er stygg utan sminke, er det det du meiner? Eg trur stemma mi høyrdest nokså uanfekta ut, men blikket mitt såg halvt forakteleg, halvt misunneleg på dei mørke, tette Jennifer Conelly-augebryna til denne lunefulle venninna. - Meir trøytt, kanskje. Eg visste du ville hisse deg opp når eg meiner du har enkel musikksmak, men turte ikkje seie det i stad når du såg så skummel ut! Jaggu hadde ho nervar til å gjenta det, og eg valde å forsvare det som eg meinte i alle fall ikkje hadde rot i verkelegheita. - Eg har så visst ikkje enkel musikksmak, så det så. Var det ikkje du som var overraska over at vi hadde så lik musikksmak ein gong? - Når du likar Umbrella, då HAR du enkel musikksmak, slo Aileen forsiktig fast, litt engsteleg for kor langt ho kunne gå i analysa av venninnas musikksmak. - Eg likTE Umbrella - å danse til! No er eg lei av den! Eg må ha musikk etter kva slags stemning eg er i. Når eg var heime no sist så sat eg og faren min og tolka Leonard Cohen og Janis Ian-tekster, til dømes. - Det var sikkert berre fordi du var saman med faren din. Tek det lang tid før du er lei av ein låt, forresten? Eg la merke til at du hadde teke opp den same songen til Bo Kaspers fleire gonger etter kvarandre. Med ein nokså enkel tekst. Dei seier jo det same oppatt og oppatt. Aileen har ein til tidar ubehageleg tendens til å spytte ut sanningar, og eg må ærleg vedgå at eg kjente sinnet putre lett når eg tolka ho dithen at ikkje berre var musikksmaken min enkel, men eg var også var ein enkel sjel som kunne spele same tekst gong etter gong (Eg nemnte sjølvsagt ikkje at no var det ”Ingenting” som låg tre gonger etter kvarandre på stereoanlegget). - Åkey, eg har kanskje ein populærkommersiell musikksmak, men eg har ikkje berre det! Eg likar også subtile undergrunnsband som Joy Division, og eg vedder du aldri har høyrt om Malcolm McLaren og the Bootzilla Orchestra? Ikkje det nei? Du veit ikkje eingong at Mclaren var manager til Sex Pistols? Det var sjølvsagt dette eg BURDE ha svart, men eg sleit med å tru at ho kunne finne på å seie så mykje grusomt til meg i ei og same setning, at eg berre stotra fram eit tåpeleg svar:. - Det er fordi ungane mine likar den så godt. Dessutan var stemninga så fin i den.
- Eg skjøner ikkje kvifor dykk er vener, sa Rita forsiktig. - Dykk er jo så ulike og kranglar heile tida, fortsatte ho og såg på 34-åringane der dei låg slengt i kvar sin sofa med apatiske blikk ut i lufta og prøvde å vere sosiale. For at ikkje stemninga skulle bli forsura, tenkte eg at her må eg vende det annet kinn til: - Eg likar ikkje å vedgå det, men trass alt sett eg pris på at Aileen seier sanninga rett til meg. Det er altfor mange som pakkar inn meiningane sine i generaliseringar utan å seie kva dei meiner rett ut. Eigentleg veit eg at ho er snill som eit lam. Og så har ho humor og sjølvironi og er ganske morsom, la eg til, storsinna som eg er, og svelgde glatt sminkelause skumle-ansikt og enkel musikksmak i eit stort tilgjevande jafs. Men ikkje nok med det, eg var såpass raus at eg endå la til nokre plusspoeng: - Dessutan er det fascinerande at ho har så god peiling på geografi. Sjølv om det sjølvsagt er nerdy og totalt ubrukeleg kunnskap å vite namna på hovudstadane i alle bitte små kongeriker, sa eg og heva dei fattigslege augebryna mine i hennar retning. - Monge ting med Hege veit du . Ho er kreativ, har god humor, og er snill og god i hjartet, sa Aileen og la dei usminka augebryna i mjuke faldar.
(Og no som eg tenkte eg skulle få ein snerten slutt a la ”flink med framandord”. Nesten så eg angrar på heile teksta som vart skreve i rein hemnlyst etter å ha verte skulda for å ha enkel musikksmak...Kanskje er eg ikkje så snill, likevel?)
Kvardagsliv i Gjerdsvika, del 15
- No får du sjå til å rydde opp i dei gamle sakane dine ein gong for alle, elles kastar eg alt! Mor mi viste ingen nåde denne gong. Ho sikta til restpartiet som låg att heime på jenterommet etter at eg flytta ut for snart hundreogsytten år sidan. Motvilleg gjekk eg gjennom sakane, og kjente meg full av japanske zen-tendensar då eg greidde å kaste både brudesko (slapp av, dei var utruleg stygge) og den ein gong så høgt elska Ball-gensaren. Då var det verre med posen full av gamle brev og kassettar. - Kva gjer eg med gamle kjærleiksbrev? Skal eg kaste dei? Spurte eg mor mi, og innsåg i same augenblink at ho var den siste eg burde spørje om slikt, - zen-meistaren over alle. - Hiv det! Sa ho og himla med augo då eg sette meg til å studere innhaldet i posen. Heldigvis var ho ute av rommet då eg mellom dei kulturelle skattane som kanskje kunne få signifikans for seinare slekter, fekk auge på ein, kremt, vel, det ein kanskje kan kalle eit massasjeinstrument. Framleis i emballasjen sjølvsagt, hadde jo ikkje noko behov for slikt i glanstida mi. Sidan alle barnebarna til mor mi svirra rundt meg, dytta eg tingesten lenger ned i posen og gav meg til å leite gjennom dei skriftlege kjeldene i håp om å finne noko som kunne brukast mot opphavsmennene seinare. Så fordjupa vart eg, at eg nesten ikkje høyrde stemma til niesa mi som spurte: - Kva er dette, tante? No er eg sjeleglad for at bror min ikkje har fått installert internett og aldri har lese bloggen min, og til mitt forsvar kan eg seie at eg reagerte nokså roleg og avtraumatiserande då eg såg inn i dei lyseblå, truskuldige augo. - Nei det, det er berre ein dings til å massere skuldrene med, sa eg sånn akkurat passe nonchalant og uinteressert og la ”dingsen” ned att i posen mellom kråkeføtene og Bonnie Tyler. - Kan eg få prøve ?
Sjølv om ein her snakkar om eit uskuldig barn, så meiner eg skitne triks nokre gonger er naudsynt for å verne dei mot den forferdeleg verkelegheita (her i form av ei suspekt tante med tilsynelatande endå meir suspekt fortid) - Nei, denne raude skuldermassasjeplaststaven her skal eg gje bort i julegåve til mor di, kviskra eg og fekk ho til å love å ikkje seie noko til mamma eller pappa. No set eg sjølvsagt min lit til at ho har gløymt heile greia til jul, og for all del ikkje sladrar til min broder. Eller endå verre; min mor. Eg måtte imidlertid tilstå til min gode venninne Siv, som i motsetnad til bruttern og muttern er ein av mine ivrigaste blogg-fans. Ho synest kanskje at eg utleverar mine vener i Gjerdsvika litt vel mykje, men sakna likevel ein ny kvardagsliv. Sjølv om ho låg på sjukehuset og nett hadde fått sitt andre barn, fann eg det for godt å krydre barsellivet - og babla i veg om dodiloldodo-hendinga. - Men eg kan jo ikkje skrive om det? - Nei, du kan jo ikkje det. - Eg har aldri brukt den greia, altså. - Nei, du har vel ikkje det.
Kvardagsliv i Gjerdsvika, del 14 - Pappa, eg likar jo å sjå på deg som ein gammal radikalar med vide kunstnariske interesser. Har du høyrt om boka ”The Catcher in the Rye?” Far min stappa pipa si og hadde nok tankane mest på om det vart fisketur i dag eller ikkje, og var overhoudet ikkje klar for dottera sine tankesprang. - Nei. Ikkje høyrt om den, svarte han kort og prøvde å redde seg ut døra for å sleppe å høyre kva hjerna til den førstefødde no dreidde seg om. - Men du vaks jo opp på 50-talet? - Kva har det med saka å gjera? - Boka vart publisert i 1952 og har vore pensum på engelske skuler i ei årrekkje, sa eg og håpte det snart skulle ringe ei bjelle. - Har du kaffi, Mette? Far min såg på bort på mor mi, og mumla eit eller anna halvegs vendt mot meg. - Eg vaks opp på Lillehammer, det veit du jo. Eg hadde ikkje tenkt å gi meg, eg ville gjerne sjå for meg opphavet mitt som ein slags Sissel Benneche Osvold og Jon Michelet, - i opposisjon mot dei sosiale laga og det etablerte patriarkatet, sjølv om mamma allereie fleire gonger nådelaust hadde avkrefta at ho sto på barrikadane og brente bystehaldarar. No sette eg mi lit til far min. - Men – du stemmer jo RV? Sa eg, og håpte at han no endeleg skulle bekjenne ein spennande fortid der det einaste saleggjerande var eit klasselaust samfunn og der ein diskuterte tankane til Beaudrillard, Beauvoir og Sartre. Mor mi såg sitt snitt til å bryte inn. - NO ja, men når eg trefte han var han temmeleg ”Upper class”. Og endeleg vakna det eg likar å sjå som kulturraddiseri i far min. -No får du gje deg! Eg var slett ikkje noko vestkantgut, eg slest frå første dag på folkeskulen og til eg gjekk ut, flirte han stolt. Now we`re talking. Eg smilte nøgd. Mor mi vendte seg til meg. - Eg kom frå Busmoen – der rampen heldt til, typisk arbeiderklassemiljø, opplyste mor mi og kasta eit nikk mot far min. - Han der kom frå ein ”finare familie”, og var skikkeleg bortskjemt, sa mor mi skadefro medan ho helte siste kaffiskvetten i koppen sin. Far min smilte resignert og nekta å seie meir. Det kverna i hovudet mitt. - Men dykk gjekk jo på kunstutstillingar og har fleire måleri av dei kjente Lillehammerkunstnarane, spurte eg tynt og håpte i alle fall eg kunne spore litt kulturinteresse utover det vanlege hos foreldra mine. Dei såg irriterte og spørjande på meg. - Ja, eg meiner, dykk har jo fleire verk av både Sokolof og Magne Laden? - Gaden. - Heh? - Gaden. Han heiter Magne Gaden, retta mor mi. – Dessutan fekk vi dei av foreldra til far din. Eg sukka tungt. Mannen min såg på meg og konstanterte høglytt at eg måtte nok nøye meg med at eg berre var eit produkt av ein årelang rekkje med proletarar utan sofistikerte kunstinteresser. - Jaja. Du tok meg i alle fall med på absurde franske kinofilmer og tvang meg inn i SU, slo eg fast, og overhøyrte glatt protestane til far min.
| |